I 1853 gjorde Asbjørnsen et sensasjonelt funn i Hardangerfjorden etter selv å ha utviklet en ny bunnskrape for undersøkelser på store havdyp, et redskap som fikk stor betydning i marinbiologien. På en loddrett bergvegg på 400 meters dyp fant han en sjøstjerne som målte over 60 cm i tverrsnitt, korallrød og perlemorskinnende. I brev til en svensk forsker skriver han: “Min største skat er en ny Søstjerne, der er den største og pragtfulleste jeg har seet. Den må vistnok ansees som Typus for en ny Familie…”

Asbjørnsen ga den navnet Brisinga endecacnemos etter Frøyas praktfulle smykke Brisingamenet som Loke hadde kastet i havet. I dag kalles den brisingsmykke eller brisingstjerne.

I Fauna littoralis Norvegiæ i 1856 legger han fram dette funnet og argumenterer for at Brisinga endecacnemos tilhører en egen slekt. Det var ikke Michael Sars enig i, men ettertiden har gitt Asbjørnsen rett.
Asbjørnsen la i samme årgang fram et av sine andre funn i “Beskrivelse av en ny Sjøfjærslægt” med overbevisende argumentasjon omkring et funn i Rauerfjorden i 1851.

En systematisk katalog over funnene hans fins på Nasjonalbiblioteket og viser et stort utbytte som han dessverre ikke fikk gode nok arbeidsforhold til å bearbeide selv. Likevel fortsatte han arbeidet med å furnere Zoologisk Museum med “Naturalier” og med å knytte bytteforbindelser på alle sine reiser i inn- og utland.Med avhandlingene i 1856 er det slutt på hans tid som marinbiolog.

Funnet av brisingstjernen fikk likevel stor betydning i ettertid. Sammen med G.O. Sars´ funn av en sjølilje i Lofoten 12 år senere fikk funnet betydning for de store havbunnsekspedisjonene som Lightning og Challenger, dessverre uten at Asbjørnsen fikk den ære han burde hatt i den sammenheng. Hans navn var for lite kjent i miljøet, eller han var kanskje for tidlig ute.
Det blir likevel innen naturfagene han finner sitt virke, men som praktiker. Etter to års studier i Tyskland blir han forstmann og senere Statens torvmester fra 1864.Denne stillingen har han til han går av med pensjon i 1876.

Hans naturvitenskaplige bakgrunn kom likevel hele folket til gode gjennom hans utrettelige folkeopplysningsarbeid. I utallige artikler og småbøker formidler han nye tanker og oppdagelser til “almuens” forståelse. Han fulgte ivrig med på alt nytt i Europa og brakte det videre.

Slik skriver han alt i 1861 en anmeldelse i Budstikken av Charles Darwin: On the Origin of the Species under tittelen: Darwins nye Skabningslære. Her er Asbjørnsen igjen en av de første til å forstå rekkevidden av Darwins arbeid. Han er helt på linje med Darwin og sier i anmeldelsen at dette vil føre til et skifte ikke bare innen naturfagene, men det vil også få betydning for å forklare og forstå samfunnets og kulturens utvikling.

Det tok ti år før fagmiljøet tok den store Darwindebatten. Asbjørnsen deltar ikke. Han er utenfor miljøet og har sagt sitt. Den første norske oversettelsen kom i 1889.

For barn og unge utga han mellom 1838 og 1849 seks små bøker Naturhistorie for Ungdommen. Verket er på hele 2000 sider og gir en grundig innføring som nok har økt interessen for naturfagene hos mange unge.

I 1842 kom et vakkert plansjeverk Naturhistorie for Børn. Med 17 lithographerede og illuminerede Plader. Texten omarbeidet af P. Chr. Asbjørnsen. Barn var sulteforet på bilder, og denne vakre boken kom i to opplag. Asbjørnsen ble hedret av en mengde lærde og litterære foreninger i sin samtid, og det over hele Europa, både for sin innsats for folkediktningen og som naturvitenskapsmann. Han var en polyhistor uten like i datidens Norge.

Se også artikkel på forskning.no om “Den marine forsknings gullalder”

Den reflekterte videreformidleren

Det var arbeidet med tekstene og språkføringen som tok mest tid og krefter. Sammen med medarbeideren Jørgen Moe fant han frem til en muntlig form for gjenfortelling. Det synes som om Moe var den sikre stilist. I korrespondansen mellom dem er det bevart mange irettesettelser av Asbjørnsen for hans skjødesløshet. Her er det imidlertid lett å bli lurt slik at et oppfatter Moe som skolemesteren. Asbjørnsen var nemlig flinkere til å ta vare på brevene som han mottok, og dermed synes det som om veiledningen bare gikk den ene veien.

Sitt ypperste mesterskap utviklet Asbjørnsen alene. Det var i arbeidet med sagnene. Det gjaldt for Asbjørnsen å skape et produkt som ikke bare speilte det muntlige aspektet ved fortellermåten, men også formidle selve fortellersituasjonen, og hva som fremkalte historiene; naturbeskrivelsene, de psykologiske strenger som rørtes ved etter mørkets frembrudd, vandringer og reiseliv, jakt og fiske, folk i arbeid innenfor primærnæringene. Asbjørnsens holistiske syn på omgivelsene, situasjonskonteksten, tradisjonsmiljøet, informantene og performansen skulle peke langt fremover gjennom ulike folkloristiske spesialstudier og skiftende paradigmer.

Selve formidlingen begrenset seg heller ikke til tekst og ordbilder. Hans Gude mente det var dårskap å illustrere Asbjørnsens eventyr og sagn; ”… den maler så fuldstændig, at ethvert billede bare bliver mattere, og jeg kan ikke tænke mig den læser, der trænger til at se tegnet, hvad han der læser.”

Asbjørnsen visste selvfølgelig at kunstmalerne ville komme til å lede fantasien i faste retninger, men hadde på den annen side erfart at informantene faktisk hadde forsøkt å gi et synsinntrykk av hvor vakker prinsessa var, hvordan trollet, draugen og marmælen så ut osv.. Derfor gikk Asbjørnsen i heftig dialog med enkelte av kunstmalerne som var med på å illustrere Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879).

Helt siden debuten som publisist for Skilling-Magazin hadde Asbjørnsen et våkent blikk for nytten av illustrasjonsfølge til teksten. Slikt skulle vekke leselyst, men det tok Asbjørnsen et helt liv som utgiver før det til sist lyktes ham å skape en billedutgave av eventyrene og sangfortellingene.

Fordelingen av emneområder

Jacob og Wilhelm Grimm var de store forbildene for Asbjørnsen og Moe, og det synes som om de to til og med etterapte rollefordelingen mellom brødrene. Liksom Jacob Grimm tok Jørgen Moe hånd om variantapparat og filosoferte over eventyrenes vandringsveier og fortellermåten, mens Asbjørnsen ønsket å følge Wilhelm Grimms eksempel. Slik hans tyske åndsbror på egen hånd utga sine Deutsche Sagen, fant også Asbjørnsen på å kaste seg over sagnfortellingene. At den første norske utgiveren av sagn, prosten Andreas Faye, hadde kåret Asbjørnsen til sin «overordentlige Sagn-Ambassadeur» var sikkert også en spore til å gå videre.

Huldreeventyrene og miljøskildingene

Med sine Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn skapte Asbjørnsen noe helt nytt. Egentlig var huldreeventyr en oversettelse av det tyske Elfenmärchen, som var ment å skildre personlige opplevelser av overnaturlig art, eller hva en i moderne folkloristisk forskning kaller memorat. For det første kombinerte han sin naturvitenskapelige viten og sine kunnskaper om jakt, fiske og friluftsliv med gjenfortelling av ulike former for folkediktning samtidig som han beskrev og karikerte sine informanter og etterapet deres talemåter. Dernest gikk han langt i sine skildringer av stemninger og naturscenerier, og i å lodde den psykologiske dybden i forholdet mellom menneskene i fortellermiljøet og deres sammenheng med de fysiske omgivelsene.

Tradisjonsbærerne og situasjonskonteksten

Asbjørnsen fikk umiddelbart skryt for hvordan han i rammefortellingene beskrev natursceneriene. Med sin vitenskapelige ballast kunne han gi presise forklaringer på alt fra fugleskrik til værmerker. Det var ikke romantisk sansing og idyll, men rene analyser av skogens og fjellets mystikk.

Når det gjaldt den andre fortellingspsykologiske siden, lå Asbjørnsen så langt forut for samtidens forståelse av fenomenet at det skulle gå et par mannsaldre før han fikk uttelling for valg av innfallsvinkel. Det var første med voksende interesse for tradisjonsbærerne og deres miljø at han fikk full uttelling for sin portretteringskunst.

Flere hester å ri. Vitenskapelig rasjonalitet og lesefrukter

Som naturvitenskapsmann kom Asbjørnsen ofte opp i interessekonflikter, og inntok da gjerne et rasjonalistisk syn på folketroen. I huldreeventyrene er det ikke alltid sympatien ligger hos informantene. Han kan således gjerne gi krasse personskildringer og gjøre narr av overtroiske personer, mørkredde unggutter eller utøvere av magiske helbredelseskurer.

I ett enkelt tilfelle tar han effektivt livet av forestillingen om såkalt huldretøy ved å få lagt det under mikroskopet til professor Frederik Christian Schübeler. Resultatene legger han frem i artikkelen ”Plag fra Huldrens Blegevold”, som han fikk publisert i Illustreret Nyhedsblad i 1853, og slår fast at det kun dreide seg om en algevekst som skyldtes en fuktig vår.

Asbjørnsen var av hele sitt vesen en samler. Han samlet på alt fra husgeråd og matoppskrifter til folkeviser, trollformler og ordtak. Henrik Jæger skriver om ”Asbjørnsen i sit Hjem” for Jule-Roser. Skandinavisk Juleblad for 1885:

”Hele hans Bolig var i Grunden en eneste stor Samling af Samlinger; men altsammen var ordnet med Smag; intet stak sig frem og gjorde selvstændige Fordringer gjældende. Derfor gjorde det heller ikke noget pulterkammeragtig Indtryk; tvertimod. Som Samler havde Asbjørnsen en Mani for at have alt saa komplet som muligt, og som i en hver god Samling skulde der helst være Doubletter af enhver Ting. Dette i Forbindelse med lidt af den gamle Pebersvends Egenhed havde ofte afsat sig de pudsigste Mærker i hans Indkjøb baade af Nødvendighedsartikler og Luksusgjenstande. Medens han fiskede, nøjede han sig ikke, som andre dødelige, med en eller højst to Fluebøger; han havde ikke mindre end tre. For det Tilfælde, at han vilde barbere sig hjemme – hvilket han forresten aldrig gjorde –, kunde det jo være noksaa bra at have en Pudderkvast; men hvad han skulde med to, den ene ligesaa ubrugt som den anden, ja, det kan kun en Samler forstaa.”

Den gode Asbjørnsen hadde likevel problemer med å holde på klenodiene sine. Fikk han besøk av noen som uttalte seg rosende om noe han eide, aå var han straks villig til å gi det bort. Selv på det materielle feltet var Asbjørnsen sveiset sammen av paradokser; anskaffelse og tap, ervervelse av suvenirer og innsamling av folkeminner versus videreformidlingen. Forskjellen var bare at folk heldigvis ikke visste mer om arkivskattene hans og hadde mer forståelse av notisenes verdi enn hva de så publisert.

Både i samtid og ettertid er det i første rekke forfatteren og publisisten en tenker på når Asbjørnsens navn blir nevnt. I sitt allsidige virke var Asbjørnsen rett mann, til rett tid på rette plass. Han sto med det ene benet i opplysningstiden, det andre i romantikken, men han viste alt i sine tidligste arbeider en higen mot det virkelighetsnære og realistiske.

Historikk: Opplysningstiden, topografene og romantikken

Opplysningstiden førte til at en løftet blikket mot hva naturen og omgivelsene skjulte av rikdommer, og for å beskrive dette måtte topografene selv dra ut som oppdagelsesreisende. Nordmenn behøvde ikke reise langt for å finne ukjent land. Det bygdenorske var for borgerskapets sønner og døtre like fremmedartet som et månelandskap, eller for den saks skyld det indre av Afrika. Hvor høye var fjellene og fossefallene, hvilke dyrearter bodde her, og hva slags planter vokste det i landet?

Ikke rart at enkelte prester, som både hadde universitetsutdannelse og hadde sitt virke stasjonert ute i distriktene, med stadige forflytninger til nye kall, ble våre fremste og ivrigste topografer. Det ble tegnet kart, målt opp og samlet inn ulike kunstgjenstander. Embetsmennene utstyrte seg med såkalte raritetskabinetter over alt det merkelige som dukket opp. Til samlingene av skjeletter, utstoppede dyr, herbarier, reiseskildringer og feltnotater ble også gamle diplomer, dokumenter og ulike håndskrifter funnet og tatt vare på. De mest fremmelige skildret dessuten bøndene som de møtte, festet seg ved deres klesdrakt, språklige finurligheter og fortellinger.

Enkelte prester hadde gjennom studietiden, og ved senere utenlandsreiser, skaffet seg rikholdige boksamlinger. Bøker og gjenstander ble i flere tilfeller donert til Staten, eller kom ved privat initiativ til å danne grunnlag for opprettelsen av biblioteker og museumssamlinger.

Det var først med den romantiske åndsretning at ideen om det rene og guddommelige i naturen ble et tema. Folk som levde i isolerte strøk i pakt med naturen og med manglende kulturkontakt, var tiltenkt å være bærere av en arv av samme kaliber som Bibelens patriarker. Dermed ble en også bevisst tanken om å samle og bevare deres historiske minner i form av sagn, folkeviser, eventyr og andre tradisjonelle diktformer. Et betegnende eksempel er beretningen sokneprest P.L. Lund sendte til Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i i Christiansands Stift II (1803) fra Valle i Setesdal om ”Levninger af Overtroe, der endnu finder Sted hos mange af Landalmuen i Christiansands Stift”.

Andreas Faye og hans «overordentlige Sagn-Ambassadeur»

Det kom snart folkloristiske samlinger i stand både i Sverige (Geijer & Afzelius) og i Danmark (Thiele), og i 1819 ble det i Morgenbladet rettet en henvendelse til norske prester og lærere om å sørge for slik innsamling av folkeminner også hos oss. Det var likevel først med prost Andreas Faye og hans Norske Sagn (1833) at vi så de tidligste fruktene av et slikt engasjement i vårt land. Billedkunstnerne og dikterne, med Johan Sebastian Welhaven i spissen, fant i Fayes bok en kilde til videre behandling av nasjonale emner, men også samlingsiveren ble vakt.

Etter at Faye hadde utgitt sin samling, var det flere nordmenn som begynte å sende ham sagn, eventyr og ballader. En av dem var Henrik Wergeland. En annen var den unge studenten Peter Christen Asbjørnsen fra Christiania. Asbjørnsen hadde på artiumskurs på Norderhov møtt en entusiastisk meningsfelle, følgesvenn og våpenbror i Jørgen Moe. Deres store forbilder var brødrene Jacob og Wilhelm Grimm, mens Faye, gjennom sitt virke, ble deres første veileder. Faye utpekte Asbjørnsen som sin ”overordentlige Sagn-Ambassadeur.”

Forholdet mellom innsamling, notatteknikk og gjenfortelling

Asbjørnsen og Moe hadde satt opp et strengt kildekritisk program for innsamling av folketradisjoner. Alle former skulle samles, alt skulle gjengis slik det ble formidlet av informantene – uten tillegg eller forkortelser, seleksjon og sensur. Kravene viste seg i praksis vanskelig å gjennomføre. For det første var selve notatteknikken slik at oppskriftene ble fragmentariske. Her kunne hukommelsen til en viss grad være til hjelp ved renskriften. Dernest ble de to etter hvert godt kjent med typer og varianter, og kunne henvise til tidligere kjent stoff og nøyde seg med å notere kun avvikene.

En større hindring ved gjengivelsen lå i at det fantes litterære konvensjoner som gjenfortellerne ikke så lett kom unna dersom de skulle ha håp om å nå datidens lesende publikum, som i hovedsak besto av borger- og embetsmannsklassen. Mange mente likevel at Asbjørnsen og Moe valgte å gjengi vel folkelige og ramsalte uttrykk på trykk. Blant de som reagerte med å innføre mer dannet, kåserende mønster for gjengivelse av muntlig fortellerstoff var ekteparet Peter og Camilla Collett. Jørgen Moe ga et lite begeistret tilsvar på artikkelen og plukket forslaget til fortellermåte fra hverandre.

Jørgen Moe gjennomskuet også snart at det var forskjell på norm og realitet i de tyske eventyrutgavene og skrev til Asbjørnsen om ”de Grimmske Eventyr”, at læremestrene neppe hadde etterlevd sine egne strenge krav til troskap og korrekt gjengivelse, men hadde skapt ”en fuldkomnere Afrundethed, end de, da de strømmede fra Folkets Mund i Grimmernes Pen, kunde have.” (Krogvig 1915:156.)

Både Grimm’ene og Asbjørnsen og Moe kom til samme resultat: Eventyrene måtte gjenfortelles og variantene støpes sammen for å gi det muntlig traderte økt litterær verdi. Især Asbjørnsen var nøye med å merke seg karakteristiske replikker og nedtegne talemåter og folketrosutsagn. Eventyrene ble kompilert, og tilført ordtak og hermestev fra dagligtalen. Dermed kunne også mye av det friske, muntlige uttrykket komme til syne, også i skrift.

Asbjørnsen og Moe var mer tro mot tradisjonen enn deres tyske læremestere. Makkeren Jørgen Moe hadde en naturlig dikterisk hang, kombinert med sans for bisarre ordbilder. Til tross for diktrisk form og stil, ga de muntlige uttrykkene, gjengitt i direkte tale, et inntrykk av uvøren folkelig tekst, og for å håndtere alle norvagismene i enkelte gloser ble det laget lange lister med ordforklaringer.

Så ulike de var av gemytt fikk Asbjørnsen og Moe riktig bryne seg på hverandre under utarbeidelsen av eventyrene. De ga hverandre råd om den annens gjenfortellinger. Asbjørnsen var flinkere til å ta vare på korrespondansen, og dermed finnes så mange flere brev hvor Jørgen Moe driver veiledning, men det synes som om han hadde en sikrere stil og var mer bevisst fortellertonen. Asbjørnsen derimot var vár for det komiske i situasjonen og var gjerne den som skapte den treffende replikk.

I Crofton Crokers samling av irske sagn fant Asbjørnsen teknikken med å sette sagnene inn i rammefortellinger. Dermed kunne han plassere sagnene inn i et tradisjonsmiljø og en situasjonskontekst. Rammefortellingen ga ikke alltid noen sann skildring, men ga et karakteristisk og troverdig bilde. Asbjørnsen er oftest selv en sentral figur i rammefortellingen, et vandrende kunnskapsleksikon over ulike planter og dyr som han møter på sin vei, men han er også en observerende, skriftmalende karikaturtegner med stor forkjærlighet for spesielle egenskaper og særkjenne ved personene han møtte.

I et møterom i Landbruks-departementet henger portrettene av landets forstmestere, fra 1875, omtalt som ”skog-direktører”. Det første er av J. G. von Langen, 1739-46. Som nummer fire i rekka finner vi Peter Christen Asbjørnsen, benevnt som ”forstmester 1858-1876”.

Skogbruket var fra rundt 1850 og fremover en langt viktigere næring enn i vår tid. Noen høyere utdanning i faget fantes ikke i Norge. På dette området var Tyskland langt fremme. ”Departementet for det indre”, mer kjent som Indredepartementet, utlyste derfor to stipend til studier av forstvitenskap i utlandet. Asbjørnsen søkte og fikk det ene stipendet på 400 spesiedaler. I en alder av 44 år dro han til Tyskland og studerte fra våren 1856 til høsten 1858 ved det anerkjente forstakademiet i Tharand i Sachsen, i nærheten av Dresden. I 1857 fikk han et tilleggsstipend på det samme beløpet. Han tok en meget bra eksamen med ”ausgezeichnet” (utmerket) i alle fag.

Oppholdet i Tyskland ga Asbjørnsen muligheter til flere lengre reiser i Mellom-Europa med skogfaglig utbytte – og til møter med eventyrbrødrene Grimm.

Før studietida i Tyskland skrev Asbjørnsen flere skogfaglige artikler og ei lærebok Om Skovene og et ordnet Skovbrug i Norge, utgitt i 1855. Året etter kom han med en artikkel ”Om Myrdyrkning” i Illustreret Nyhedsblad. For tidsskriftet Folkevennen skrev han en artikkel om ”Lærketræet samt den nyere tydske Bartrædyrkning”, som også utkom i særtrykk i 1858.

I 1859, året etter hjemkomsten fra Tyskland, fikk Asbjørnsen i oppdrag av Indre-Departementet å undersøke skogforholdene langs kysten fra Lista til Nordfjord. Han ivret sterkt for skogplanting, særlig i kystområdene, og var en av pionerene på dette feltet, som senere fikk et stort omfang.

I 1860 ble Asbjørnsen utnevnt til forstmester i Nord-Trøndelag, og i 1861 også for Sør-Trøndelag og Romsdal. Han innberettet til departementet om de kritikkverdige forholdene i flere allmenninger, særlig i Stjørdal og Verdal i Nord-Trøndelag. Innberetningen, som Asbjørnsen publiserte i Morgenbladet, tok spesielt opp spørsmål om uklare eiendomsgrenser og ulovlig hogst. Flere personer ble i 1863 anmeldt, og to husmenn dømt for tjuvhogst i allmenningen. Den ene av husmennene tok senere sitt eget liv, trolig som følge av dommen. I opinionen ble domsresultatet kommentert med at ”de store går fri, de små får svi!”

Dømt ble også eieren av det store Verdalsgodset, Jens Nicolay Jenssen, som engasjerte den kjente advokaten Bernhard Dunker. Saken gikk til Høyesterett, der departementet – og Asbjørnsen – tapte våren 1865. Rettsaken vakte stor oppmerksomhet i sin samtid. Godseier Jenssen skal ha vært en lett gjenkjennelig modell for verkseier Werle i Ibsens Vildanden.

Våren 1864 fikk Asbjørnsen et nytt stipend, nå for å studere torvdrift i Holland, Tyskland og Danmark. Etter hjemkomsten ble han leder av landets torvdriftsundersøkelser, en stilling han hadde i mer enn ti år, til han gikk av med pensjon ved årsskiftet 1875-76, nær 64 år gammel. Han hadde som torvmester, pussig nok, kontor i Torvgaden 2 i Christiania, men var store deler av året på reisefot, særlig langs kysten, helt opp til Varanger.

I 1868 fikk han utgitt boka Torv og torvdrift. Samme år ble Asbjørnsen redaktør av Norsk Landmandsbog. Rundt denne tid ble ”Blytts Torvbor” konstruert og lansert. Asbjørnsen sies å være ”hjernen bak” denne oppfinnelsen, som gjorde det mulig å ta borprøver langt ned i myrlagene.

Asbjørnsen var også med på å innføre sjeldne treslag til Norge. Han formidlet frø fra ”nyoppdaget amerikansk lerk” til sin nære venn, professor Peter Olrog Schjøtt, som sådde frøene på sin eiendom Finnerud i Nordmarka, der noen av lerketrærne fortsatt kan beskues.

1869 fikk Asbjørnsen fortellingen ”En vestlandsk Skovdal” første gang på trykk i Fra nordiske Digtere. Et Album. Her nedfeller han noen av sine tanker om skogens verdi, tanker det kanskje er verd å lytte til, også i vår tid:

«Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort (sagt), ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.»

Peter Christen Asbjørnsen hadde tidlig ambisjoner om å bli forfatter. Gjennom en tung og langvarig skolegang leste han en mengde som ikke sto på pensumlisten, ikke minst historie. Han hadde en intens motvilje mot puggeskolen, og dette ga seg utslag i tilbakevendende sykdomsanfall; omgivelsene tok det som dovenskap.

Etter å ha fullført grunnskolen på Christiania Borgerskole, begynte han på Katedralskolen, men blant rikmannssønner og overklasse-elever følte glassmestersønnen ”Petter” seg utilpass. Han måtte slutte på grunn av fravær.

Et artiumskurs hos Christopher Støren på Norderhov skaffet ham heller ingen rask framgang mot examen artium, men det førte til et av de viktigste møter i norsk åndslivs historie: han traff Jørgen Moe. Examen artium fikk Asbjørnsen tatt først da han var 21 år gammel, og to år senere måtte han kontinuere i gresk, aritmetikk og geometri.

Det var ikke noen storveies karakter han oppnådde i norsk heller, bare så vidt god nok til å stå. Så denne eksamenen hjalp ikke til mer enn å være kvalifisert som huslærer. Råd til å leve det glade studenterliv hadde han heller ikke, så det bar rett ut i arbeidslivet. Men på Ringerike var grunnlaget lagt for både forfatteren og folkeminnesamleren.

Møtet med Jørgen Moe – et lykketreff

Blodsbroren Jørgen Moe var et år yngre enn Asbjørnsen, men han var allerede da, som 13-åring, bestemt på å bli forfatter, eller kanskje heller dikter. Og han var interessert i eventyr og sagn. Han hadde kritisk sans, og Asbjørnsen lyttet til kritikken hans. Begge var interessert i friluftsliv, og dette var muligens den viktigste årsaken til at de fant hverandre i den grad at de blandet blod.

Sammen skulle de komme til å utføre en litterær og kulturell bragd: samlingen av våre folkeeventyr. Straks etter avlagt eksamen begynte Asbjørnsen i huslærerstilling på Romerike, samtidig begynte brevvekslingen med Moe og de første forsøk på en litterær bane. Han sendte vennen en novelle – som ikke er bevart – i 1834 for å høre hva han mente om den. Moe syntes den hadde ”Mangler paa grundig Opfatten af Characterer”, og påvirkning fra Steen Steensen Blichers novelle ”Himmelbjerget” var dårlig skjult, dessuten savnet han noe komikk, heltens kjærlighetserklæringer var for voldsomme, og damene var for lærde. Men tross innvendingene ser Moe mye godt i fortellingen, og han skriver: ”…alligevel er du mig en Allerhelvedes Karl – samt at du sikkerlig med mere Øvelse og grundigere Studium af Menneskenaturen kan blive en liden Maurits”. Sterkere ros kunne ikke Asbjørnsen få, for Maurits Hansen var tidens toneangivende norske forfatter (og den som ikke lenge etter (1840) skulle skrive verdens første egentlige kriminalroman, ”Mordet paa Maskinbygger Roolfsen”).

Mot slutten av 1835 sendte Asbjørnsen inn en annen fortelling til en konkurranse i Studentersamfundet. Tittelen var ”Det uventede Møde”. Juryen kunne ikke premiere fortellingen på grunn av et litt for svakt innhold, men språket og formen blir rost for å være ”saa godt som fejlfrit”. Med dette forsøket sa Asbjørnsen seg ferdig med sine novelle-ambisjoner. Men det skjønnlitterære fikk utløp på annet vis, særlig i rammefortellingene til ”huldreeventyrene”.

Folkeeventyrene

Folkeeventyrene i 1841-43 var grunnlagt på et intimt språklig samarbeid med Jørgen Moe. Ved neste korsvei sto Asbjørnsen imidlertid alene som publisist. Camilla og Peter Jonas Collett hadde utgitt eventyr i en så forfinet stil at mesteparten av det typisk norske var forsvunnet, og Jørgen Moe hadde bare forakt til overs for deres gjengivelser. Asbjørnsen skjønte at dette var en umulig vei å gå, selv om brødrene Grimm hadde gjort omtrent det samme i Tyskland. Eventyr og sagn måtte fortelles i ”idealform”, folkemål forsiktig tilrettelagt for det lesende publikum, men likevel så nær originalen som mulig.

Dette var ingen enkel oppgave, men den ble gjennomført på en eksemplarisk måte. Når det gjelder ”huldreeventyrene”, begrepet som Asbjørnsen selv fant på, er innrammingen viktig og det som umiddelbart setter leseren inn i den stemningen formidleren vil trekke ham inn i. Bare ordet ”huldreeventyr” har en dåm av mystikk og skjebne i seg.

Et fantastisk språkøre

Det er ingen tvil om at Asbjørnsen, selv om han hatet å pugge greske og latinske gloser, hadde et genuint øre for språk. Informantene hans var bl.a. bønder, drenger, kokkekoner, signekjerringer, jegere og håndverkere fra forskjellige bygdelag på Østlandet, alle med hver sin dialekt. Dette måtte delvis normaliseres, men i de to samlingene av huldreeventyr og folkesagn fra 1845 og 1848 finner vi likevel henholdsvis 6 og 10 sider ”Fortegnelse og Forklaringer over provinsielle Ord og Talemaader”. Det var vanskelig å vite hva folk forsto eller ikke forsto, for lesekretsen var ytterst uensartet. Hva visste byfolk eller folk i andre lansdeler om de diverse dialektene? Det er betegnende at disse ordforklaringene finnes også i de nyeste utgavene av sagnene.

Forfatteren

I innledningene til de forskjellige eventyr og sagn sto Asbjørnsen fritt hva det språklige angår, han hadde ingen forpliktelser overfor andre enn seg selv. Og han skjøttet oppgaven på en mønsterverdig måte. Selv uten å bli forbundet med de forskjellige eventyrene, lever rammefortellingene i beste velgående, nesten som selvstendige fortellinger. Mens mange forfattere fra hans samtid er blitt gammeldagse i våre leserøyne, er Asbjørnsens beskrivelser like friske og malende som da de først ble publisert. De har også kommet godt fra de stadige moderniseringene de har vært utsatt for, men det er vel kanskje noe mer poesi i de opprinnelige formuleringene.

La oss se på det mest kjente av alle Asbjørnsensitater, innledningen til ”Kvernsagn”. I førsteutgaven fra 1845 heter det: ”Naar Verden gaaer mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre, naar dertil gives nogen Leilighed, har jeg stedse befundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringer og legemlig Anstrængelse som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro. Hvilket Haab der var sluppet, hvilken Bekymring eller Ærgrelse vakt, kort hvilken Aarsag tilstede, erindrer jeg ikke mere; men hvad der klart staaer for mig, er at jeg for nogle Aar siden en Sommereftermiddag med Fiskestangen i Haanden paa Østsiden af Akerselven vandrede opover Engene forbi Thorshaug og Sandaker gjennem Lillohagen til Oset ved Maridalsvandet.”

I 1934-utgaven er det mindre poesi i språket, men det passer selvsagt bedre for vår tid: ”Når verden går meg imot, og det lar den sjelden være når den har noen leilighet, har jeg alltid funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva det var som hadde vært i veien denne gangen, husker jeg nu ikke mer; men det som står klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.”Jeg holder en knapp på den opprinnelige Asbjørnsen!

Den riktige “norske” tonen

Det er neppe noen som har arbeidet mere for å finne den riktige ”norske” tonen i sine skildringer enn Asbjørnsen har gjort i sine rammefortellinger. Bare et par av dem er nok til å sikre forfatteren en stor plass i litteraturhistorien, og det har han da også fått. Han har vært en inspirasjonskilde for bl.a. Bjørnson, Ibsen, Sivle og Ragnhild Jølsen. Det er ikke helt sikkert at vi hadde hatt noen bondefortellinger, en Peer Gynt eller noen Sivle-stubber uten at Asbjørnsen hadde gått opp de litterære stiene. Og han har gjort en innsats ved sammen med Welhaven å samle, bearbeide og utgi Bernhard Herres beskjedne forfatterskap i den boka de kalte ”En Jægers Erindringer”, en bok som utkom etter Herres død og som til nå foreligger i 9 opplag, det siste i 1997.

Asbjørnsen som fagbok- og artikkelforfatter

Asbjørnsen har volummessig en meget liten skjønnlitterær produksjon, men som fagbok- og artikkelforfatter imponerer han med mengder. Det er knapt det emne han ikke uttalte seg om med sakkunnskap. Disse bøkene og artiklene er for en dels vedkommende nærmere omtalt på andre web-sider, under Folkloristen, Folkeminnesamleren, Naturvitenskapsmannen, Friluftsmannen, Forstmannen og Folkeopplyseren.

Asbjørnsen som oversetter

I omtalen av forfatteren Peter Christen Asbjørnsen må også nevnes at han utførte en del oversettelser. Det blir hevdet at han ikke behersket andre fremmede språk enn tysk , men det kan neppe være tvil om at han hadde mer språkkunnskap enn som så. Vi vet nemlig at han ikke bare oversatte et utvalg av Grimms eventyr og noen ungdomsfortellinger av Christoph. von Schmid fra tysk, men han må også ha behersket engelsk såpass at han (iflg. Hjalmar Pettersen) har oversatt Joh. S. C. Abbots bøker ”Barndomshjemmet” og ”Moderhjemmet”, dessuten ”De tre Bjørne eller Besøget i Bjørnestuen. Et Eventyr med 9 Tegninger”.

I tillegg har J. B. Halvorsen kommet fram til at Asbjørnsen har oversatt det aller meste av den store boka til Abel Hugo: ”Keiser Napoleons Historie”(Lorentz Dreyer er godskrevet ”de første ark”). Det står ikke noe sted, heller ikke i boka, at oversettelsen har skjedd fra fransk, men det må antas. Hva språk for øvrig angår, foreligger det opplysninger om at Asbjørnsen i sine år som huslærer på Romerike samlet inn ord med tanke på en dialektordbok. Den ble dessverre aldri utgitt.

Som folkeopplyser fjernet Asbjørnsen seg til dels langt fra sine egentlige fagområder, folkeminnesamling og skogbruk. I likhet med de foregående århundrers polyhistorer hadde han et visst kjennskap til omtrent hvert eneste tenkbart emne, fra f.eks. jakt, fiske, historie, naturhistorie og geografi til bl.a. økonomi, hagebruk, musikk og billedkunst. Og han hadde en sterk vilje og evne til videreformidling. Han så det viktige i at ”almuen” fikk annen opplysning enn den skolelærdommen han selv hadde så lite til overs for. Den populærvitenskapelige produksjonen til Asbjørnsen er formidabel, her skal bare gjengis noen få titler for å vise bredden i forfatterskapet:

”Om Ulve- og Rævefangst”, ”Frugthaugen eller Anviisning for Almuen til at opelske Frugttræer af Kjerner…”, ”Sunde og luftige Boliger for Almuen”, ”Om Lærketræets Dyrkning og nationaløkonomiske Betydning i Skotland og England”. Asbjørnsen skrev om ”Feltseng til Brug paa Reiser i Norge”, ”Om Kaffeen. Dens Nytte, Værd, rette Behandling og Forfalskning”, om ”Fødemidlernes Opbevaring i Land og By” og ”Om Surhø og Brunhø eller bedste Nytning af Græs, Blade og Blækker i vaade Aaringer”.

En viktig bok var ”Træ- og Udskjærings-Arbejde til Husflidens Fremme i Norge… Med 114 Tegninger i Træsnit”, et særtrykk av en lang artikkel i ”Budstikken, et Maanedsskrift, udgivet af Directionen i det kongelige Selskab for Norges Vel”, der Asbørnsen var medredaktør og skrev mye.

Men som fagbokforfatter er det selvsagt kokeboka han først og fremst vil bli husket for. ”Fornuftigt Madstel. En tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog” av Clemens Bonifacius kom ut i 1864, etterfulgt av et nytt opplag i 1865. På dansk kom den i forkortet form i 1866, på svensk i 1867 og 1871.

I sin studietid på skogskole i Tyskland 1856-58 ble Asbjørnsen kjent med kjemikeren Justus Liebig, berømt for sin kjøttekstrakt, og hans ernæringslære. Asbjørnsen sørget også for å få Hermann Klenckes ”Chemische Koch- und Wirtschaftsbuch” utgitt på norsk i 1859. Så utgivelsen av ”Fornuftigt Madstel” lå på sett og vis i luften. Boka var på mange måter en kompilasjon av mer eller mindre kjente oppskrifter fra tidligere utgitte bøker, men de fleste fikk en ny, ”norsk” vri. Og en del oppskrifter var nye. Tanken var å gi folket en bok som var annerledes enn de eldre bøkene, f.eks. Hanna Winsnes’, som stort sett inneholdt oppskrifter for store og rike husholdninger. Asbjørnsen skjelte både til sunnhet og økonomi hos alminnelige borgere.

Det var mange som flirte litt av at en respektert forstmester og ”eventyrkonge” ville nedverdige seg til å skrive noe så simpelt som en kokebok (”Clemens Bonifacius” ble raskt avslørt), men det som huskes best er ”Grautstriden” med Eilert Sundt. Det dreide seg om bondekonenes vane med å ”stampe” grøten med litt rått mel etter at den var ferdig. Dette mente Asbjørnsen var ren sløsing, fordi dette rå melet ikke ville bli ordentlig fordøyd og derfor var bortkastet mat og bortkastede penger. Eilert Sundt hadde det motsatte synet, og dermed startet en heftig avisdebatt. For og imot tradisjonelt kosthold og moderne ernæringsteori. Mange kastet seg inn i diskusjonen, og vittighetsbladene gasset seg i karikaturer. Det ble for øvrig senere bevist at Asbjørnsen hadde tatt feil. Men Clemens Bonifacius har en viss interesse også i dag, ikke bare som samleobjekt. I 2.opplag kom det f.eks. med et avsnitt om sopp, dette var nytt i Norge.

Årene 1846-48 var en travel tid for norske kunstnere. Forleggeren Chr. Tønsberg satset stort på billedverket ”Norge fremstillet i Tegninger”, 82 litograferte prospekter med forklarende tekst av Asbjørnsen. Disse tekstene fylte et folioark hver, de skulle utdype bildene historisk og geografisk, men de bar likevel for en stor del et skjønnlitterært preg. Asbjørnsen skrev også, sammen med P. A. Munch, teksten til en 2.utgave som var ferdig i 1855 og til andre av Tønsbergs plansjeverk.

Nasjonalromantikken var på det sterkeste da Christiania Kunstforening så dagens lys i 1848, etter initiativ av Asbjørnsen. Og vinteren 1849 kulminerte det med de tre forestillingene på Christiania Theater som foreningen, med Asbjørnsen som drivende kraft, arrangerte til inntekt for fattige kunstnere. Det var her de spilte, Ole Bull og Myllarguten, det var her tablåer av Tidemand og Gude ble vist, med ”Brudefærden i Hardanger” som det mest spektakulære, ledsaget av Halfdan Kjerulfs musikk til Andreas Munchs lyrikk. Men det var også her en så slutten på den nasjonalromantiske epoken som Asbjørnsen kanskjehadde vært den fremste representanten for.

I 1848 ble opplevelsene til fortellingen ”En Sommernat paa Krogskoven” som var med i Asbjørnsens andre samling av huldreeventyr. Mange ganger senere i livet var Asbjørnsen på vandring i Nordmarka og på Krokskogen. En sommerkveld i 1873 – da var han 61 år – sitter det noen fløtere ved bredden av vannet Hauken når Asbjørnsen dukker opp. Det er styggelig varmt, og slik går foretellingen om når han tar seg et bad: ”… da Asbjørnsen hadde sitti ei stynn, tok’n forsørje meg tel å kle ta seg midt for aua på vårs, og dermed stufte’n uti. Men så kom’n opp att og låg der og flaut som en gris på vannet – ”Æh, puh, dette var deilig”, sa’n. Åssen denna Asbjørnsen såg ut? Å, det var en tjukk gasse, itte så alvorlig høg, men tjukk og brei – og my’ hår og skjegg hadde’n akkurat som på bildene ta’n.”

Asbjørnsen fant ikke bare glede over naturopplevelser i nærområdene omkring hovedstaden. Trangen til friluftsliv, jakt og fiske brakte Asbjørnsen langt utover Christiania og Aker; til Rondane, til Trøndelag, over Sognefjeldet, til Harz og Alpene, – til og med til topps på Keopspyramiden! Det er jammen også en slags friluftsvandring; i alle fall en fysisk prestasjon!

Men det begynte beskjedent; langs Akerselva til Brekkesaga. I ”Kværnsagn” som åpner Huldreeventyrene fra 1845, får vi høre at friluftsvandringer er godt for kropp og sjel: ”Naar Verden gaaer mig imod, og det undlader den sjelden at gjøre,(…) har jeg stedse befundet mig vel ved at andvende Friluftsvandringer og legemlig Anstrængelse som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro.”

Asbjørnsen begynte tidlig i livet å ferdes, ikke bare på Ekeberg eller langs Akerselva, på Torshov og Sandaker. Han drar til Ringerike på et artiumskurs. Her treffer han Jørgen Moe, og de to knytter et livslangt vennskap, og ideen om å samle og utgi eventyr tar etter hvert form utover på 1830-tallet.

Sammen med vennen Andreas Grøtting bestiger Asbjørnsen Gyrihaugen i en tid folk ikke for moro skyld gikk på en fjelltopp. Etter at Asbjørnsen endelig tok sin examen artium i 1831, bærer det til Romerike som huslærer. Men naturen her betar ham tydeligvis ikke:”Romeriges trivielle Leerbakker og tørre eensformige Sandmoer”skriver han om traktene her. Likevel blir det tid til jakt – og skiløping; ”I Julen naar Veiene ere ufremkommelige fór baade Mandfolk og Fruentimmer paa Ski til Gjæstebud, Konerne følge med deres Pattebørn paa Ryggen.”

Den norske Turistforening ble stiftet i 1868, og allerede i 1870 ble forstmester Asbjørnsen det første æresmedlem av foreningen, for ”fortjeneste af turistlivets opkomst her i landet”. Men var ikke Asbjørnsen en vandrer i østnorske skogsområder, og ingen fjellets mann? Tja, – av de tre norske diktere som gjorde den dramatiske turen på kløvveiene over Sognefjellet på 1800-tallet, var Asbjørnsen nummer to, Henrik Wergeland gikk turen i 1832, Asbjørnsen i 1847 og Henrik Ibsen i 1872. Asbjørnsen skrev dessverre ikke noen reisedagbok over sine fjellvandringer, bare spredte notater. Men han har utvilsomt vært imponert over og betatt av fjellnaturen som av samtiden ble betraktet som uskjønn og farlig. Han skriver: ”I Jøssingen åbner udsigten sig til Skagastølstinderne og Ringstinderne, der begynde at hæve sine takkede, søndersplittede horn og tinder op over den nærmeste bræm af grågrønne, brunlagte høyder. Solen kastet et tindrende lys over de mægtige bræer, der stige frem over Fannaråkens lysgrå masser.”Asbjørnsen ser de seks minnesteinene som ble reist over bønder som i nødsårene 1812-13 frøs i hjel på vei over fjellet for å hente korn. Han kommer ned Bøverdalen til Lom og Vågå, og her er det eventyr og sagn å hente.

Arbeidet med innsamlingen av eventyrene bringer Asbjørnsen til Gudbrandsdalen, Ådalen og Valdres. Om disse ferdene sendte Asbjørnsen fyldige ”Indberetninger”til Universitetet. De betalte jo turene, må vite! Han kommer til Vestlandet, til Sogn, og samler eventyr i Lærdal, Sogndal og Luster. I 1851 er han i Østerdalen. Her finner han stoff til sin artikkel om Åsgårdsreien. Studier i zoologi bringer ham til Hardanger i 1853 og i 1855 til Sognefjorden, hvor han gjør sitt mest berømte funn; den store sjøstjernen han kalte Brisinga. Asbjørnsens zoologiske granskninger var sterkt forbundet med en levende interesse for jaktspørsmål. Men folkeminnegranskeren kommer til syne når han blant annet skildrer folketroen om at ulven i hungersnødtider graver opp lik på kirkegårder; ”…hvilket formodentlig har givet Anledning til sagnet om Varulve.”

Peer Gynt, Bøygen, og Gullbrand Glesne og Bukkerittet, Ibsens, ja vel, men Asbjørnsens først. Det er i ”Høifjeldsbilleder” fra huldreeventyrene fra 1848 at Ibsen fant mer enn inspirasjon til sine skikkelser. Tretti år gammel var Asbjørnsen da han kom til Høvringen sammen med skotten Robert Meason Laing, han som Asbjørnsen i sin fortelling kaller Sir John Tottenbroom.

Det var den engelske overklassen som oppdaget den norske fjellnaturen. En av de tidligste beskrivelsene av sommerturer i det norske høyfjell finnes hos William Bilton som i 1840 utga boka ”Two Summers in Norway”. Her fortelles det om en reinsdyrjakt i Rondane. Kanskje har Asbjørnsen lest fortellingen. Kanskje den inspirerte jegeren og friluftsmannen til nettopp å gjøre en reise til Rondane. I hvert fall lar han Sir John Tottenbroom nevne Biltons beretning, når han klager over de trange seterbuer! Det er 1. august 1842 at  Asbjørnsen og lorden begir seg fra Christiania til Eidsvoll, delvis til fots, delvis med hesteskyss. De tar inn på Eidsvold Bad noen dager før de drar videre til Minne. Der går de ombord i Jernbarden som frakter dem nordover Mjøsa og så hesteskyss til Sel. Så er det å ta beina fatt den bratte seterveien til Høvringen, og om kvelden videre til Urdøyhytta langt inne på fjellet. Her forteller budeia om Trond i Valfjellet og om bukkeskytteren Gullbrand Glesne. I den lille steinbua lar Asbjørnsen Per Fuggelskjelle fortelle om ”ein skyttar i Kvam i gamle dågå som heitte Per Gynt”. Da får de også høre om det store, kalde, sleipe – Bøygen – som Per stadig støter på i nattemørket på leting etter en seterbu. Per Gynt skyter Bøygen, og så drar han og hundene stortrollet vekk så de kan komme frem til setra. Men slik var det kanskje ikke likevel; at Asbjørnsen fikk historien om Per Gynt og Bøygen og Bukkerittet, verken av Per Fuggelskjelle eller av Tord Ulsvolden. Asbjørnsens hjemmelsmann var derimot Engebret Hougen fra Sel. Og i folketradisjonen her har Bøygen fått en forklaring; Fra Langglupdalen renner elva Myldinga som etter hvert munner ut i Atna. Denne elva meandrerer så mye at en vandrer stadig møter den. Når en tror en er over, er elva plutselig der igjen, så kanskje dette er Bøygen!

Det er ikke så rart at vandreren Asbjørnsen vendte sin interesse mot skogbruket. En stilling innen ”Forstvæsenet” ville passe godt, mente han. Og i 1856 reiser han til Tyskland for å studere forstvitenskap i Sachsen. Her går mye av tiden med til vandring i Riesengebirge og i Harz. Studiene bringer ham også til Praha og Wien og ikke minst til en praktfull sommervandring i Alpene, i Steiermark, hvor Asbjørnsen med skrekkblandet fryd sier at en slik tur utenfor allfarvei ”er det afsindigste man kan tage sig for.” Fra ferdene i Tyskland og Österrike sommeren 1857 finnes det bevart ”Reisenotitser” fra Asbjørnsens hånd.

Disse reisejournalene om natur og dyreliv, men også om folkeminner og folkeliv er aldri trykt, det bør være en fremtidig oppgave for Asbjørnsenselskapet å utgi disse!

Damevennen Asbjørnsen fornekter seg heller ikke her i Syd-Tyskland, han skriver: ”Her er nydelige ældre og halvvoxne Piger eller reisende Backfischer med et (…) smeltende Udtryk”. Og en reisefelle spøker med at”gamle Asbjørnsen enda kruser for unge Damer i Udlandet!” Konrad Maurer, en annen venn av Asbjørnsen forteller med varme om et drikkelag ute i skogen i nærheten av München: ”Her var nu Asbjørnsen på sin rette Hylde. Her lå han velbehagelig henstrakt i Græsset, han som Bøndene omkring os, forsynet med et Ølkrus og morede sig over al Lystigheden”. Og straks han er hjemme igjen i Rosenborggaten 2 lengter han ut igjen – til Egypt, til Tyskland. Og han beklager at det ikke er så gemyttlig i Norge som i Tyskland. Men norsk natur er vakrest: ”Det eneste vi kunne rose os af er vor natur, som dog er vidunderlig skjøn.”